FFI på 1940-tallet

I en hylle på et nedlåst og støvete lager står FFIs første industrielle suksess. Det er et ekkolodd. Under oppholdet i England under krigen hadde FFI-forskerne fått med seg mye kunnskap om instrumenter som kunne «se» under vann. Ved å sende ut lydbølger og sjekke hva de reflekterte, kunne de oppdage ubåter.

Ambisjonen var en atombombe, suksessen ble et ekkolodd

En av forskerne var Fredrik Møller, som snart skulle bli FFIs første direktør. Målet hans var militær utvikling av asdic-er, senere mer kjent som sonar. Likevel var det ikke marinen, men norske fiskere som først tok i bruk FFIs produkt. Simonsen Radio markedsførte ekkoloddet under merkenavnet Simrad. Allerede i 1948 begynte fiskeflåten å ta det i bruk, med mye bedre fangster som resultat.

Det kan virke pussig at det unge instituttet skulle tenke mer på fiskere enn på fienden. Historikerne Olav Njølstad og Olav Wicken har skrevet FFIs historie. I boka «Kunnskap som våpen» tar de for seg perioden fram til 1975. De peker på at FFI i begynnelsen var veldig åpent organisert. Miljøet var et resultat av det forskerne og ledelsen hadde med seg fra Storbritannia. FFI hadde ikke noen egentlig toppledelse. Møller kan betraktes som den fremste blant likemenn. Modellen var at forskningssjefene bestemte over sine prosjekter. Forskningen var «nedenfra og opp». Mye skjedde på det teknologiske planet. På mange vis fungerte modellen. Men det var ingen retning i organisasjonen som helhet, konstaterer de.

Norsk atomvåpen

Allerede i mai 1946 var de første fem avdelingsdirektørene ansatt. FFI var ikke blitt samlet på Kjeller og i Horten. De satt derfor spredt: Fredrik Møller i avdeling for asdic i Horten, Gunnar Randers i avdeling for fysikk på Blindern i Oslo, Egil Ronæss i avdeling for kjemi i Trondheim, Helmer Dahl i avdeling for radar i Bergen og Leiv Harang i avdeling for telekommunikasjon i Bergen.

Den mest ambisiøse av dem var sannsynligvis Randers. Astrofysikeren så for seg Norge som en atommakt, og FFI som en avgjørende aktør for å få det til. Gunnar Randers ble senere kjent som «Atom-Randers». I 1946 var han og direktør Fredrik Møller godt i gang med planer om å utvikle egne atomvåpen ved FFI.

Det var ikke bare i Norge det var begeistring for denne militærteknologiske nyvinningen. Mange land gjorde seg lignende tanker. Selve arbeidet startet aldri. Likevel sørget Randers for at Norge ble en atomnasjon, om enn med sivilt formål. Sterkt medvirkende var blant andre forsvarsminister Jens Chr. Hauge.

I FFIs historie skulle det bli mange knoppskytinger. Den første kom allerede i 1948. Da ble Institutt for atomenergi (IFA, fra 1980 IFE – Institutt for energiteknikk) opprettet på nabotomta til FFI på Kjeller, med nettopp Gunnar Randers som første direktør.

Møller.jpg

FFIs første direktør

Fredrik Møller var direktør fra 1948 til 1957. Under Den andre verdenskrig jobbet et trettitals norske ingeniører og vitenskapsmenn ved britiske forskningsinstitutter. Møller var en av de mest sentrale personene i disse miljøene.

Bilder fra 40-tallet

Forskerne flytter inn

FFI ble opprettet ved et stortingsvedtak 11. april 1946. Året etter flyttet forskere og ingeniører inn i husene som tyskerne hadde forlatt ute på det som da var bondelandet på Kjeller. Bygget på bildet huser fortsatt FFIs forskere, og jordet bak pløyes den dag i dag.

Forskerne flytter inn.jpg
På skolebenken.jpg

På skolebenken

Intern opplæring og videreutdanning var en viktig aktivitet ved FFI etter etableringen. Her underviser forsker Ole Fredrik Harbek ingeniører i rørteori i Horten-avdelingen. Tre år etter ble det etablert en bedriftsskole ved FFI. Den holdt det gående i 45 år. Etter hvert kunne elevene kunne ta sine eksamener ved UiO.

Tustna

FFI 1 var FFIs første forskningsfartøy, og bedre kjent under navnet Tustna, som hun hadde fått av de forrige eierne i Sjøforsvaret. Tustna var et spesialfartøy som tyskerne hadde bygget for å berge nedskutte flygere til sjøs. FFI innredet fartøyet med laboratorier og brukte det mest i Oslofjorden.

Tustna.jpg